RIP kjære Ezio..

Det har vært en lang stund siden jeg har skrevet her inne. En stund orket jeg heller ikke å svare på spørsmål. Dette beklager jeg veldig.

Ikke bare har jeg hatt store forandringer på jobb med en svær omorganisering med ny seksjon, ny sjef og til dels nye oppgaver. Men Ezio var heller ikke helt pigg de siste månedene. 

Hos dyrlegen

Det begynte med at han lagde rare nasale lyder. Pipelyder fra nesen. Så vi bestilte time hos dyrlege. Men noe jeg fort fikk erfare er at det øyebliket du flytter ut av Oslo møtes du av dyrleger som ikke er opplært i små gnagere som hamstere. 😕

Den første vi gikk til ga opp nesten med en gang. Ja, her var det ikke mye å gjøre. Vi måtte være forberedt på at han var døende. Hun mente det mest sannsynlig var en svulst. Men vi fikk da antibiotika i håp om at det kunne hjelpe. Vi skulle gi antibiotika hver dag i en uke, morgen og kveld. Ezio var en tålmodig pasient, men ville helst være hos mamma Ida. 

Medisinen falt ikke i smak

For det første hatet Ezio smaken på medisinen. Han gikk som regel bak hjulet sitt etterpå for å brekke seg. Ikke en gang en godbit hjalp mye på smaken. 😬

For det andre så er jo hamstere nattaktive dyr. Å gi medisinen på kveldstid var greit nok, men om morgenen.. Jeg måtte altså i en hel uke vekke en syk hamster som endelig hadde klart å sovne for å gi æsje-medisin. Med Ella husker jeg at vi kun skulle gi medisinen en gang om dagen. Det får meg til å lure på om dyrlegen i det hele tatt husket på at hamstere sover på dagtid. 

Jeg var utrolig lettet når uken var omme og jeg slapp å plage Ezio. Man må aldri avslutte en antibiotikakur før hele kuren er gjennomført. For ellers virker den ikke skikkelig. Men jeg var veldig fristet til å gjøre nettopp det. 

Ny tur til dyrlegen

Virket kuren? Ikke egentlig. Kanskje litt? Han vraltet fortsatt rundt med disse pipelydene og det rev oss i hjertet. Men Ida nektet å gi opp, så vi fant en ny dyrlege. Hun hadde heller ikke peiling på hamster. Men hun tok seg god tid med ham. Lyttet, studerte og vurderte. Iom at antibiotikaen ikke hadde hjulpet ville hun ikke utsette ham for enda en kur. Men hun var enig med meg i at det ikke var noe i veien med lungene hans. Det var i nesen lydene kom fra. Det kunne være en svulst, men hun hadde ikke utsyr lite nok til å undersøke nærmere. Om han ble værre måtte vi vurdere å la ham gå. Men han virket jo pigg nok ellers mente hun. Han var jo tross alt en gammel kar. 

Så vi dro hjem. Vi oppdaget snart at var det varmt i rommet forsvant de nasale pipelydene. Så Idas rom ble det varmeste rommet i huset. Han ble piggere og løp rundt i hjulet sitt. Og oppførte seg ganske normalt. Men sov ikke lenger i huset sitt. Mulig det ble vanskelig å puste der inne? 

Senile Ezio

Han sov ute i en haug med dopapir. Drakk masse vann. Tisset mye. Noe som kan tyde på nyre problemer. Han hamstret ikke lenger. Men satt heller oppi matskålen og spiste. Løp i hjulet. Likte å bli kost med.

Men etterhvert ble det mer og mer tydelig at han var en gammel mann. Han løp ikke like pigg rundt som før. Noen ganger virket han litt senil. Gikk en retning. Stoppet og liksom lurte på hva det egentlig var han skulle. 

Når jeg holdt ham trodde han at fingrene mine var mat og småbet meg. Etzio har AlDRI bitt. Så her ble jeg tatt litt på sengen. Men selvsagt slapp han med en gang han fant ut at jeg ikke var en god paprikabit eller ost. 

Vakre, snille, gode Ezio med all den vakre lange pelsen. 

Ezios siste dag

Så en dag kommer Ida løpende og sier at han ligger helt stiv. Han var ikke død, men absolutt døende. Vi holdt ham litt på omgang. Sørget for at han luktet oss. Men fikk ikke mye kontakt med ham.

Til slutt pakket jeg Ida inn i sengen og la Ezio i hendene hennes. Satte på tv’en. Hun holdt ham helt til kroppen hans ga opp. Til slutt kom hun ut til meg å sa «Nå er han død. Jeg har ikke flere tårer igjen..» 

Det er godt å vite at Ezio ikke døde alene. Selv om han ikke var bevisst hele tiden, luktet han Ida og kjente varmen hennes helt til slutt. Nå ligger han ute i hagen med de andre hamsterne. For selvsagt tok vi med Lissie, Bamse og Ella da vi flyttet. 

En ung rampete Ezio, før pelsen hadde vokst til full lengde. 

Det er fryktelig tomt her nå. Ida sliter med å sove for hun klarer ikke å sove uten susingen fra hjulet om natten.. Hun savner Ezio så. 

Selv om ingen selvsagt kan erstatte Ezio blir det ikke lenge til tomrommet blir fylt med en ny liten tass. Dere får følge med. Det er ikke lenge til lille Kristoffer kommer. Han er også en nydelig liten tass😊

Borte men aldri glemt! Ezio 2014-2017

2 tanker om “RIP kjære Ezio..

  1. Hei. Trist å lese om bortgangen. Kjempefin ulldott!:) jeg og kjæreste er førstegangseiere og
    Lurte om vi kunne stille deg et som eller to
    Som ikke dukker opp noe sted via Google?
    Mvh Hannah og Daniel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s